– Det er ikke bare i Norge folk spør meg om hvor jeg kommer fra. Også i Russland sier folk: Du er en så rar mann, hvor kommer du fra? I Norge sier jeg at jeg kommer fra Russland, at jeg flyttet hit for lenge siden. I Russland forteller jeg at kommer fra et lite land helt i nord, ville og vakre Norge. Da får de store øyne, for jeg snakker jo flytende russisk.

William Sjøstrand sitter komfortabelt i en gyngestol av karelsk bjørk. Møbelet en tro kopi av stolen som hans oldefar tok med seg fra Norge til Russland da hans familie emigrerte på slutten av 1800-tallet. 

Alle i familien har en slik gyngestol; i Kirkenes, Tromsø, Oslo og Murmansk.

Vi kjenner nok William best som hockeyhelt fra NRK-serien om amatørlaget Kirkenes Puckers. I år var laget nominert til Nobels fredspris på vegne av folk-til-folk-samarbeidet i Barentsregionen. Men nå skal det ikke handle så mye om hockey og fredspriser. Vi møter William for å bli kjent med hans unike familiehistorie og få et innblikk i hva det betyr å være kolanordmann.

Sjøfareren Sjøstrands slekt

William har en jovial fremtoning og en aksent som vitner om at han har bodd mange år i et annet land.  

Det viser også stua hans, dekorert med minner herfra og derfra. Veggene prydes av familiebilder. På et fotografi i sorthvitt ser vi en mann i frakk og hatt som stilfullt lener albuen mot en skjenk. Portrettet er over hundre år gammelt.

– Det er min oldefar, kaptein David Julius Sjøstrand. Han har svensk etternavn, men var født og vokste opp i Finland, forteller William.

Oldefaren slo seg ned i Vardø, men ikke for godt.

På slutten av 1800-tallet lovet den russiske tsar Aleksander II flere fordeler til alle som ønsket å bosette seg langs kysten av Barentshavet. Da bestemte kaptein Sjøstrand seg for å flytte til Kolahalvøya sammen med kona Sofia Lovisa. I Aleksandrovsk, byen som nå heter Poljarnij, etablerte han en fiskeflåte og slik ble familien borgere av Det russiske imperiet.

Familien Sjøstrand var ikke alene om å bosette seg i Russland. Flere titalls norske kolonister og deres familier flyttet østover.

Den russiske revolusjonen i 1917 brakte med seg mange forandringer for nordmennene på Kolahalvøya. Sovjetunionen utviklet seg til et samfunn hvor etniske grupper og minoriteter ble forfulgt og forsøkt utryddet.

– Men vi har alltid visst at vi var nordmenn. Bestemor og søstrene hennes kranglet på norsk seg imellom, og jeg husker at de sang norske viser til meg da jeg var liten. Samtidig kunne det være veldig farlig å ha utenlandsk bakgrunn i Russland, så det var ikke sånn at vi utbasunerte det.

Kolanordmennene ble tvangsflyttet, sendt på arbeidsleir og flere ble henrettet.

– Det var livsfarlig å snakke norsk i den verste perioden, forteller William.

Tyskernes eksempel

William ble født i Murmansk i 1964 med etternavnet Judin. Det var omtrent ti år etter at en delegasjon fra Sovjetunionen kom til Norge for å markere tiårsjubileet for frigjøringen av Finnmark. Bortsett fra slike offisielle besøk, var det lite kontakt mellom nabolandene.

Selv om Murmansk ligger kun 20 mil fra grensen til Norge, var det gjennom 1960-tallet så få som 300-400 årlige passeringer over grensen. Russere fikk ikke reise ut av Sovjet, og de færreste slapp inn i Russland.

Som ungdom brydde William seg fint lite om familiehistorien. Han var opptatt av å spille hockey og gjøre det godt på skolen. De norske røttene var en spennende hemmelighet å bære på, men ikke noe å snakke om.

Mot slutten av 80-tallet skjedde det store endringer i Sovjetunionen som førte til dens oppløsning. Kontakten med utlandet ble gjenopptatt. Folket fikk mer åpenhet og frihet, men det var også en usikker og kaotisk tid.

– Vi hørte om tyskere som reiste tilbake til Tyskland. Det samme gjorde finner fra Karelen. Da tenkte jeg at kanskje også Norge ville ha nordmennene hjem, forteller William.

Historien til tyskerne i Russland er langt mer kjent enn nordmennenes.

For omtrent 250 år siden inviterte Katarina den store europeere til Russland for å drive jordbruk. Siden keiserinnen opprinnelig var tysk, valgte mange tyskere å slå seg ned langs bredden av elven Volga. Etter Katarinas tid ble det mye verre å være etterkommer av tyske utvandrere i Russland. I årene etter Sovjetunionens kollaps, flyttet over to millioner volgatyskere til sine forfedres hjemland, invitert av den tyske regjeringen.

– Men de hadde ikke peiling på Den norske ambassaden i Moskva. Da jeg tok kontakt visste de ingenting om at noen nordmenn fortsatt levde i Sovjetunionen, sier William.

Invitasjonen til Norge

I samråd med ambassaden begynte William med historieforskning. På sin første tur til Vadsø fant han hele slektshistorien i kirkebøkene, hvem som giftet seg og når og hvor de bodde.

– Ambassadøren i Moskva tenkte at det måtte være flere som meg. Hele denne prosessen tok omtrent fem år og i 1994 kom loven som inviterte kolanordmennene hjem. Jeg var den første som flyttet tilbake, minnes William.

Ordningen for kolanordmenn gjelder etterkommere av dem som utvandret til Russland før revolusjonen, ikke dem som reiste i senere tid for å bygge kommunismen. Rundt 40 kolanorske familier har emigrert til Norge per nå.

William var ikke bare den første kolanordmannen som flyttet, men også den første i sin familie.

På et familiemøte i Murmansk ble det bestemt at han som den yngste skulle bryte vei for slekten i Norge. Kone, barn og resten av familien skulle komme etter.

– Jeg var nøyaktig tretti år og skulle begynne helt fra null. Det var godt jeg var ung og gæren. Da var det full gass, ler William.

Hjemme i Barentshovedstaden

Fra å jobbe for byregjeringen i Murmansk, gikk William over til å bli elev på norsk videregående. Den romslige leiligheten i storbyen Murmansk ble vekslet ut med en liten hybel i Kirkenes. Han flyttet inn med to kofferter. Få dager etter, fikk han tilbud om jobb.

– Det var mange gode folk som hjalp meg. Nå er Kirkenes mitt hjem. Jeg har masse venner, hus og hytte. Men den første tiden var veldig spesiell, husker han.

Kirkenes er ikke stor, men viser tydelige spor av at den er nær den norsk-russiske grensen: Russlands riksvåpen som pryder inngangsdøren til Det russiske generalkonsulat, grensestolpene i gågata og gateskiltene på to språk – er noen eksempler. Det sies at hver tiende innbygger kan snakke russisk.

Etter noen år var nesten hele slekten samlet i Norge. Noen valgte å bosette seg i Oslo og Tromsø. Williams familie ble i Barentshovedstaden.

– Kirkenes er en internasjonal by. Det spiller ingen rolle hvor byen er, men hva den betyr for dem som bor her. Kirkenes er nesten tre land, med fantastiske muligheter for å jobbe og utvikle en fremtid, konstaterer William.

Kirkenes er «helt hjemme» for William. Det er også Murmansk. Spørsmålet han stadig får om hvor han kommer ifra, er egentlig ikke så viktig.

– Grensen mellom det norske, russiske og finske folk finnes ikke for meg. Noen vil ha det motsatt, noen vil dele. Enkelte vil si til meg at jeg er en forræder som stakk av fra Russland, andre vil ikke kalle meg norsk. Det er historieløst, fastslår han.

– Jeg har røtter begge plasser og må jeg velge mellom de to? Nei, det tror jeg er bare tull.

Likte du denne artikkelen?

Da vil du kanskje lese:

• Barentsportrett: Sara Hansson
  Bli kjent med læreren som tar sine elever med til Russland >>>
  
• På grensen til grenseløs gjestfrihet
  Matias Vangsnes Bjørgos første møte med Kirkenes >>>
  
• «Hvor er min bestefar begravd?»
  Nå kan flere få svar >>>

Se Puckers på NRK TV >>>