Barentssamarbeidet i sanksjonenes tid

Kronikk av sekretariatsleder Rune Rafaelsen

Russlands folkerettsstridige annektering av Krim og okkupasjonen av de sørøstlige delene i Ukraina gir Europa og Norge krevende utfordringer. Hvordan skal vi opptre, og hvilke midler finnes for å bringe Russland inn i den ”vestlige” rettsfolden. Svarene er ikke åpenbare og enkle. EU og Norge har valgt målrettede sanksjoner mot vitale økonomiske strukturer, selskaper og maktpersoner. Dette er riktige og nødvendige reaksjoner, men er samtidig et språk som president Putin mestrer – dere er tøff, men jeg er tøffere.

Den negative utviklingen av det russiske sivilsamfunnet , svekkede demokratiske rettigheter og den voksende nasjonalismen i Russland gir grunn til bekymring. Hvordan skal Norge og spesielt det nordnorske miljøet som har et omfattende samarbeid med Russland opptre. Det er viktig å bygge på de erfaringer som ligger i den folkelige dialogen som skapte Barentssamarbeidet. Uten å ha fokus på menneskene på bakken på begge sidene av grensen vil vi ikke oppnå forsoning, samarbeid og økonomisk utvikling. Barentssamarbeidet er et åpent vindu som må utnyttes maksimalt. Vilje til dialog og diplomatiske løsninger har aldri vært viktigere i et Europa som nå krever politisk smidighet på begge sider.

Folk-til-folk samarbeidet er en av bærebjelkene i Barentssamarbeidet. Fredsperspektivet i samarbeidet var sentralt da det ble etablert, og bør være det også i tiden framover. Samarbeid mellom politikere, kulturarbeidere, næringsliv og frivillige organisasjoner er viktig både som del av en demokratisk prosess, men også for å sikre ulike arenaer og møteplasser.

Nordområdene trenger nettopp nå, med vanskelige utfordringer i samarbeidet med Russland, nye djerve politiske initiativer som fremmer folkelig kontakt på alle områder. Det internasjonale samarbeidet i Barentsregionen må ikke ødelegges av utenrikspolitisk sanksjonsiver. Betydningen av grenseregionalt samarbeid over de tidligere østgrensene er en av de viktigste forutsetningene for stabilitet og økonomisk utvikling. Norge klarte også under den Kalde Krigen å utvikle et praktisk samarbeid med Sovjetunionen. Den felles utbyggingen av kraftverk langs Pasvikelva er et eksempel på dette. Det samme gjaldt for det omfattende fiskerisamarbeidet. Russland er en partner og utgjør ingen militær trussel mot Norge.

Russland har ulike grensetilnærminger til sine naboland. Norge og Russland har historisk og reelt hatt et avklart grenseregime. Norge bør nettopp nå i den situasjonen vi står oppe i signalisere over Russland at vi ønsker utvidet grenseregionalt samarbeid. Vi kan forsere byggingen av en ny tiltrengt grenseovergang, gjøre grensepasseringene mer smidig, og utvide det geografiske området for grenseboerforordningene.

Etableringen av Barentsregionen i kraft av sin strategiske beliggenhet og utstrekning hadde ikke vært mulig uten en villet politikk på regionalt nivå. Den samarbeidskapitalen som er opparbeidet av mennesker og institusjoner i samhandlingen med Russland kan ikke overvurderes og må nå brukes positivt.

Barentssamarbeidet og samarbeidet i Nord har seilt i medvind siden den formelle etableringen av samarbeidet fant sted 11. Januar 1993 med signeringen av Kirkenesdeklarasjonen. Dette kan endres. Vi må videreføre de klare formuleringene om styrket demokrati og oppbygging av lokale institusjoner som er nedfelt i Barentssamarbeidets deklarasjonen av 1993.