Den internasjonale interessen var stor, og representanter fra hele 11 land hadde funnet veien til den lille grensebyen da Kirkenesdeklarasjonen ble undertegnet 11. januar 1993. Med signaturen fra seks regjeringsrepresentanter og en EU-ambassadør, var Barentsregionen en realitet.

Men Barentsregionen og Barentssamarbeidet ble ikke etablert over natta. Det var en lang modningsprosess som egentlig kan trekkes helt tilbake til 50-tallet. Med den kalde krigen som bakteppe og et storpolitisk Sovjetunionen som ble sett på som den vestlige fiende, virket et grenseoverskridende og forpliktende samarbeid mellom Norge og Russland veldig langt unna. De første relasjonene mellom Norge og Sovjetunionen på 50-tallet var ulike kulturutvekslinger gjennom norsk-sovjetisk samband. På 60-tallet møttes også nordmenn og russere på idrettsbanen, men fortsatt var Sovjetunionen et lukket samfunn.

Glasnost
Muligheten for å etablere et tettere samarbeid mellom landene i Barentsregionen kom etter at Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov tok over som generalsekretær i Sovjetunionen i 1985. Han satte tidlig i gang et omfattende reformarbeid. Under parolene glasnost, som betyr åpenhet, og perestrojka, som betyr for omstrukturering, gjennomførte han store politiske og økonomiske reformer i landet.

Gorbatsjovs besøk i Murmansk i oktober 1987 ble vendepunktet. Her holdt han en tale som mange mener var det som startet arbeidet med å etablere Barentsregionen. Gorbatsjov trakk frem tre pilarer som han ønsket for den videre satsingen i nordområdene. Det skulle være et regionalt samarbeid, nordøstpassasjen skulle etableres som sjørute og de skulle få kontroll over atomforurensingen i nordområdene.

Regionens fødsel
Dette fikk fart på arbeidet mellom de to landene. En måned etter Murmansktalen ble det holdt et møte mellom fylkesutvalget i Finnmark og deres politiske kolleger i Murmansk. Det skulle nå igangsettes et bredt samarbeid mellom Norge og Russland og det skulle inngås en vennskapsavtale. Året etter signerte fylkesordfører Erling Fløtten i Finnmark vennskapsavtalen med guvernør Jurij Balaksjin, på et møte i Vadsø.

Ytterligere to år senere signerte fylkesordfører Fløtten nok en avtale med russerne. Denne gang med Murmansk nye guvernør, Anatolij Malinin, og Norge og Sovjetunionen ble her enig om å bedre samarbeidet. I 1991 var det de to lands ledere som møttes. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og generalsekretær Mikhail Gorbatsjov. De signerte en sovjetisk-norsk erklæring om at det skulle rettes en spesiell oppmerksomhet mot nordområdene.

Thorvald presser på
Den som har fått æren for å innføre begrepet Barentsregionen er tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Under et møte i Tromsø den 24. april 1992 møttes fylkesordførerne i de tre nordligste fylkene. Nordlands Sigbjørn Eriksen, Jan Henry T. Olsen fra Troms og Erling Fløtten fra Finnmark. På det samme møtet deltok også murmanskguvernør Jevgenij Komarov og Arkhangelsk sin viseguvernør, Anatoli Jefremov. De opprettet en arbeidsgruppe, under ledelse av Thor Robertsen fra Finnmark, som skulle legge frem et forslag til samarbeidsavtale.

Thorvald Stoltenberg ønsket fortgang i arbeidet med Barentsregionen. Stoltenberg mente at prosjektet ville gi store ringvirkninger i hele Barentsregionen og at det samtidig ville være et meget godt fredsprosjekt. Sverre Jervell fra Utenriksdepartementet jobbet hardt sammen med Stoltenberg for å formalisere regionen. Dette førte blant annet et vedtak om å opprette det norske generalkonsultatet i Murmansk i juli 1992.

Historisk dag
Den 11. januar 1993 ble til slutt den historiske dagen da Stoltenberg og Jervells ide ble realitet og Kirkenesdeklarasjonen kunne signeres. De syv som signerte deklarasjonen var ambassadør Aneurin Rhys Hughes på vegne av EF-kommisjonen (dagens EU), utenriksminister Thorvald Stoltenberg fra Norge, Andrej Kozyrev for den russiske føderasjonen, utenriksråd Jørgen Østrøm Møller fra Danmark, Paavo Värynen fra Finland, Margaretha af Ugglas fra Sverige og handels og industriminister Jón Sigurdsson fra Island.

De politiske lederne for sametinget og i de syv fylkene i Barentsregionen signerte også en avtaleprotokoll den samme dagen. Det var Balaksjin fra Arkhangelsk, Komarov fra Murmansk, Asko Oinas fra Lapplands län i Finland, Gunnar Brodin fra Norrbottens län i Sverige, Erling Fløtten fra Finnmark, Gunn Langaas fra Troms og Sigbjørn Eriksen fra Nordland og visepresident Ragnhild Nystad fra Sametinget.

Sekretariatet
Det ble samtidig besluttet at det skulle opprettes et sekretariat i Kirkenes som skulle ledes av Thor Robertsen fra Finnmark fylkeskommune. Den 12. januar ble også det norske generalkonsulatet i Murmansk åpnet med Knut Hauge som den første generalkonsul. I Kirkenes åpnet det russiske generalkonsulatet sine dører den 6. august, med Anatolij Smirnov som generalkonsul.

Barentssekretariatet i Kirkenes ble åpnet den 18. oktober. Tidligere fiskeriminister i Norge, Oddrunn Pettersen, ble ansatt som den første sekretariatsleder. 

Innholdet bygger på en artikkel fra avisa Finnmarken i 2008, skrevet av mangeårig redaktør i Barentsregionen, Bjørn Hildonen .