Barna som overlevde blokaden

8. september 1941 ble Leningrad (St. Petersburg) fullstendig isolert fra omverdenen. Alle forsyninger til byen stoppet, og befolkningen ble forsøkt utsultet i 872 døgn. 

Om lag 1,1 millioner sivile døde av underernæring, kulde, sykdommer eller av andre årsaker som følge av beleiringen. Barentssekretariatet har møtt en av «Blokadebarna».

Fange i egen by

Galina Mikhailovna Bonina var bare fem år gammel da byen hun bodde i ble omringet av tyske soldater og krig. Vi møter henne sammen med Norsk-russisk vennskapsforening (NoRu) i Murmansk. NoRu møter foreningen «Blokadebarna» en gang i året, en tradisjon som går langt tilbake. Blokadebarna er barna som bodde i Leningrad under beleiringen, og Bonina er lederen for foreningen i Murmansk.

Bonina får et svært alvorlig uttrykk hver gang hun snakker om de vonde minnene fra krigen. Noe av det hun husker best er hungersnøden.

– Det var ingen mat, så vi lagde brød av potetsekker, melsekker og andre ting vi hadde tilgjengelig.

Byen forsøkte å gi innbyggerne 125gram brød per døgn, og et enkelt mattestykke viser at kaloriinntaket må ha vært kritisk lavt.

– Mange mennesker rundt oss døde av sult. Kulden var også et stort problem, fordi vi hadde ikke strøm, og fikk ikke varmet opp leilighetene. Jeg var livredd for å miste mamma og for at pappa skulle bli drept på fronten, forteller Bonina. 

Tapt barndom

I februar og mars 1942 ble barn forsøkt evakuert i biler og lastebiler over isen på Ladogasjøen. 

– Jeg var en av de barna som ble evakuert. Men ikke alle evakueringer var vellykkede, fordi isen tinte og bilene sank til bunns, forteller en preget Bonina. 

Hun forteller at mange av barna ble foreldreløse under blokaden, og sendt til rolige deler av landet eller byer i utlandet. 

– Flere av oss ble plassert i byer over hele verden. Skjebnen tok meg til Murmansk. Da jeg var ferdig med utdanningen fikk jeg meg jobb her, og vi laget en forening for de som opplevde blokaden, forteller Bonina. 

Ifølge Blokadebarna hadde de opprinnelig over 400 medlemmer.

– I dag er det bare 47 av oss igjen. I sommer døde fire personer. Vi er gamle mennesker, som overlevde mye og lever derfor med en svært stor belastning. 

Bonina forteller at foreningen ble laget for at de aldri skulle glemme det som rammet dem under andre verdenskrig. 

– Vi laget foreningen for de som opplevde blokaden, for å minnes den tunge tiden og vår tapte barndom, sier hun.