Reisebrev fra Teriberka

Engang en Sovjetisk mønsterby, i dag truet av fraflytting. Se film og bilder fra den lille fiskelandsbyen på Kola.
Teriberka er ett av få kyststeder tilgjengelig for folk flest på Kola.

Teriberka er preget av at tjenestene innbyggerne en gang levde av er flyttet til andre steder, og krisen etter Sovjetunionens fall. Vi har besøkt restene av den tidligere travle kystbyen.

­­

I en fullpakket minibuss klamrer nordmenn og russere seg fast over en humpete vei. Det nytter ikke å ha noe i hattehyllen, det får jeg smertelig erfare idet kamerastativet deiser ned i hodet mitt. Utenfor er det overskyet, men høstens vakre farger gjør det flate landskapet behagelig for øynene. Vi kjører forbi et hyttefelt, men ellers er det lite bebyggelse å se over den russiske tundraen. 

Vi er på vei til Teriberka sammen med representanter fra Norut, Salt, Hold Norge rent, Kola Science Centre, Den Russiske Kystfiskeforeningen og det norske generalkonsulatet i Murmansk.

Fiskebyen er en av få tilgjengelige kyststeder på Kolahalvøya, da de resterende er utilgjengelige for vanlige folk på grunn av militære soner. Til tross for skipsvrak langs havna og flere slitte hus er Teriberka et vakkert sted. Naturen er stort sett ren, grønn og eksotisk med sine hvite sandstrender som hilser Barentshavet velkommen.

Reisefølget vårt skal undersøke naturen i Teriberka, for å se hvor påvirket landsbyen er av plastforurensing. Første steg er å snakke med de lokale for å høre om de har problemer med plastikk i fjæra.

Historien om Teriberka

Vi blir kjørt til biblioteket for å møte noen av innbyggerne. Etter en varm og gjestfri velkomst i ekte russisk stil holder vertene en presentasjon om Teriberkas historie. De forteller om pomorerne som handlet med nordmenn, og russerne som drev handel og fiske i årevis fra denne kystbyen. På et tidspunkt bodde det flere tusen mennesker i dette hjørnet av verden. Fiskeeksporten, havet og trålerne gjorde byen til et velstående sted.

I 1991 falt dette eksportnettverket sammen, og forsyningene stoppet. Jobber ble flyttet til andre byer. Krisen gjorde at lønninger ikke ble utbetalt, og førsteinntrykket fra gatene kan få deg til å tro at folket flyttet på timen.

Innenfor flere av de forlatte bygningene står det fremdeles møbler og gjenstander tilbake. Det ser nesten ut som arbeiderne tok seg en ferie, som de aldri kom tilbake fra. Flere mennesker har hentet suvenirer i bygningene, så det meste er vekk. Men papirer, bøker og slitte gardiner vitner om et brått farvell. Likevel skal du ikke la deg lure, for i det du tenker at et hus må være forlatt kommer det i neste øyeblikk et menneske ut døra. 

Presentasjon om miljøsamarbeid
Victoria Løken fra Det Norske Konsulatet i Murmansk holder presentasjon om norsk-russisk miljøsamarbeid. Foto Amanda Åsberg

Møter utfordringer av turisme

Under møtet med de lokale holder også vårt norske reisefølge presentasjoner om alt fra norsk-russisk miljøsamarbeid til hvordan frivillige kan bekjempe forsøpling. Presentasjonene avsluttes med en samtale om plast og forurensing. Menneskene i Teriberka er svært opptatte av å holde byen sin fri for søppel, og temaet virker å være viktig for dem. Særlig med tanke på næringsutvikling og turisme.

Fiskeværet ble verdenskjent etter spillefilmen ”Leviathan”, noe som førte til mer turisme og oppmerksomhet fra media. Ironisk nok handler filmen om hvordan menn fra storbyene skaper problemer for de lokale. Selv om flere sier de ikke kjenner seg igjen i filmen, legger de ikke skjul på at forretningsmenn fra sentrale steder i Russland lever av turismen i Teriberka.

De lokale ildsjelene vi møter på biblioteket ønsker at Teriberka skal reise seg igjen. Utfordringen er etter deres syn de problemene næringer som turisme kan føre med seg. Forsøpling er utvilsomt noe de frykter, og de hevder turistene ikke legger igjen penger til lokalbefolkningen, men til forretningsmenn i Murmansk og andre sentrale steder i Russland.

Gatekunst i Teriberka
Gatekunstneren Pøbel er blant de som har besøkt Teriberka

Deler kompetanse

Det norsk-russiske miljøsamarbeidet har 25 årsjubileum, noe Victoria Løken fra det norske generalkonsulatet i Murmansk presenterer for deltagerne. Samarbeidet gjøres innenfor den norsk-russiske miljøvernkommisjonen og fiskerikommisjonen, og er derfor aktuelt å legge frem for de norske og russiske forskerne.

Teriberkas innbyggere stiller mange spørsmål, særlig om hvordan norske småbyer løser utfordringer med turisme og forsøpling. Organisasjonen Hold Norge Rent forteller om hvordan 20 000 frivillige rydder plast og annet søppel langs norske strender. Det ser ut til å imponere, og spørsmålene om hvordan tiltaket løses er mange. 

Ifølge de lokale er plastforbruket høyt og forsøpling et problem. Gjestfriheten er stor i den lille kystbyen selv om flere mener turismen kan bli voldsomt, byens infrastruktur og fasiliteter tatt i betraktning. Likevel strømmer folk til landsbyen. 

De fleste i reisefølget vårt har aldri vært i Teriberka før, og det er tydelig at stedet og menneskene etterlater et sterkt inntrykk. Om det er naturen, kulturen eller noe annet som skaper tiltrekningskraften er vanskelig å si. Kanskje er det noe i måten den tidligere Sovjetiske byen minner tilreisende om at vakre utposter kan forsvinne som følge av vanskelige tider.

­­