En Tragisk Episode - Boris Gleb 1965

Å sette grenser har noe negativt ved seg. Nødvendigheten av å skille mennesker fra hverandre med grenser kan være ondskap satt i system. Men det kan også være begrunnet i et ønske om å skille to antagonistiske parter fra å utvikle nye konflikter, eller rett og slett å sette opp et gjerde mellom to gode naboer. Norges grensehistorie med Russland og senere Sovjetunionen inneholder begge elementene.

Grensene i nordøst
Vår ytre grense i nordøst er Norges yngste og Russlands eldste. Dette enkle faktum forteller noe om hvor ulik landenes politiske historie har utviklet seg. Grensedragningene i Nord var et resultat av den Franske Revolusjonen, Napoleonskrigene og nasjonalstatdannelsen i Europa på 1800 tallet. Da den franske general i Napoleons Grand Arme Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) fikk til en grenseavtale med tsar Alexander I forstod Christiania lite. Heldigvis for Oslo har vi en statue av kong Karl Johan foran slottet, slik at borgerne stadig minnes hans rolle i grensedragningen av1826.

Grensene mellom land er ofte resultat av kriger og menneskelig lidelse. Dette har ikke vært tilfelle med vår østlige grense med Russland. Sist fredag 260311 godkjente Dumaen avtalen om en grenselinje mellom Russland og Norge i Barents- og Polhavet. Vi har på en fredelig måte brukt mer enn 185 år på våre grensedragninger i det norsk – russiske grenselandet.

Dramatisk hendelse
Ulovlige grensekrysninger har alltid funnet sted, om enn i en svært begrenset skala. Også utenlandske statsborgere har gjort seg skyldig i ulovlige passeringer, eksempelvis en amerikaner i 1947og en tysker i 1964. Det ble noen uker i sovjetisk varetekt og mindre bøter. Men en av de mest dramatiske enkelthendelsene langs vår felles grense i fredstid, er knyttet til en ung amerikansk statsborgers ulovlige kryssing av den norsk – sovjetiske grensen midt under den Kalde Krigen.

Sommeren 1965 hadde Norge og Sovjetunionen gjort det mulig for norske statsborgere å dra til Boris Gleb uten visum, en forløper til grenseboeravtalen som vi nå forhandler om. Denne åpningen utløste en viss vodkatrafikk, og noen mente at det også fungerte som en oase i rekrutteringen av sovjetspioner.

Fatale konsekvenser
Det ligger i menneskenes natur å prøve nye grenseroverskridende handlinger. Noen ønsker å krysse en grense bare for å se hva som skjer. En klar høstdag i september i 1965 gikk den unge amerikaneren Newcomb Mott(27) over grensen. Å krysse den sovjetiske grense ulovlig midt under den kjøligste perioden av den Kalde Krigen var knapt noen selskapslek for en ung amerikaner fra Massachusetts. Denne spaserturen skulle aldri få en retur. Å krysse den eneste grensen hvor Warsawapakten møtte NATO direkte skulle få fatale konsekvenser.

Hva skjedde med Newcomb Mott etter at han tok bussen fra Kirkenes til Elvenes, gikk mot Skafferhullet, krysset grensen ved Boris Gleb, kontaktet sovjetiske myndigheter, og ba om et stempel i passet sitt? Trodde Newcomb Mott da han stod foran det sovjetiske krigsminnesmerke på Elvenes 4. september 1965 at han allerede var i Sovjetunionen, eller var hans grensekryssende prosjekt en bevist handling med livet som innsats? I ettertid er det lett å hevde at hans handling i stor grad var preget av naivitet. Hvordan kunne en tilsynelatende uskyldig spasertur ende i en fullstendig tragedie?

Mange spørsmål – få svar
Hvilke prosesser satte det sovjetiske rettsapparatet i gang for å dømme denne grenseoverskridende handlingen? Var Newcomb Mott noe mer enn en godtroende idealist som forventet et blidt møte med det sovjetiske systemet? Hvordan kunne det gå så galt? Sviktet USA en idealistisk ung landsmann på den Kalde Krigs alter? Var Newcomb Mott en spion? Spørsmålene er mange, og svarene er få og spekulative.

Rettsaken mot Mott startet i Murmansk 22. november 1965. Her ble han dømt til ett og et halvt års opphold i en ikke navngitt arbeidsleir. Hvorfor han ble behandlet så strengt, kan bare forstås dersom man tar på seg sovjetiske briller. Man ville statuere et eksempel.

Amerikanske myndigheter gjorde lite. Senator Edward Kennedy prøvde, men fikk lite til. Årsaken tror jeg ligger i at det Hvite Hus aldri engasjerte seg med tyngde. President LB Johnsen grep aldri inn selv, og familien fikk heller aldri noen beklagelse fra presidenten. Talen Kennedy holdt i senatet 1. februar til støtte for Newcomb Mott kom for seint. Den unge mannen som krysset grensen var en for liten fisk til at det ble forsøkt med fangeutveksling.

60-tallets tankegang
To måneder etter dommen blir Newcomb Mott funnet død i en jernbanevogn under en fangetransport mellom Moskva og Kirov.

Den sovjetiske versjonen var at han hadde begått selvmord med barberblad. Kanskje kom Newcomb Mott aldri levende fra Murmansk, men ble drept enten av sovjetiske tjenestemenn eller av kriminelle elementer i fengslet? Obduksjonen viste omfattende skader som ikke var forårsaket av barberblad. Uansett spekulasjoner, slike tildragelser må aldri skje igjen. 

Utgangen på episoden med Newcomb Mott kan bare forstås gjennom den nedfrosne tankegangen som hersket mellom Øst og Vest på 60-tallet. Bak den personlige tragedien ligger strukturer på begge sider som ikke evnet å løse et enkeltmenneskes ønske om å gå over en grense.

De nesten 50 årene som har gått, siden Mott spaserte over grensen ved Boris Gleb har gitt oss dramatiske positive endringer. Norge og Russland må sammen sikre at menneskene som lever på begge sidene av grensen slipper episoder hvor enkeltmennesker blir offer for politisk og byråkratisk inkompetanse.

Rune Rafaelsen
sekretariatsleder