Nordområdene lever og leverer

Torbjørn Pedersen fra Nord Universitet skrev nylig i Aftenposten at nordområdene omtrent ligger brakk, og at institusjonene i nord forsøker å sikre sin egen eksistens ved å vektlegge den vedvarende viktigheten av nordområdene. For oss som daglig mottar søknader fra entusiastiske mennesker som brenner for samarbeid og innovasjon i nord, virker dette bildet virkelighetsfjernt. 

Nordområdene er og blir en storpolitisk møteplass. Her er samarbeid på tvers av landegrensene nødvendig for å sikre dialog og hindre misforståelser. Det summer av kinesiske stemmer på hotellene i Murmansk, Kirkenes og Tromsø. Ungdommer i begge land lærer kinesisk på fritida. Drømmen om store fartøy som bryter seg vei gjennom den nordlige sjørute har fått næringsdrivende fra hele verden til å interessere seg for nordområdene. 

Arktis har blitt et moteord. Nord Universitet sin Business Index North har regnet ut at næring i nord genererte 90 milliarder euro i 2016. Kina og Finland peker på jernbane gjennom Norge som fremtidig internasjonal handelsrute mellom Asia og Europa. Nordområdene blir et globalt knutepunkt.  I Berlevåg er SINTEF, Varanger Kraft og aktører fra Frankrike, Belgia, Spania og Italia involvert i et vindkraftprosjekt støttet av EUs forsknings- og innovasjonsprogram Horisont 2020 med rundt 50 millioner kroner. Når flere land investerer slik, får vi bolyst og arbeidsplasser. 

I Nord-Norge fortsetter folk og fylkespolitikere å ha jevnlig kontakt med naboen i Nordvest-Russland gjennom Barentssamarbeidet. Under Arctic Race of Norway syklet over hundre barn og unge fra Nikel til Kirkenes. Grensevakter på russisk og norsk side smilte om kapp med hverandre. Idrettsgleden smittet over på tollere og politi. Nå jobbes det for at arrangementet blir årlig. Dette er et typisk norsk-russisk samarbeidsprosjekt som vi har rundt 200 av i året. 
Gjennom sport og kultur blir språk og politiske forskjeller uviktig. Utøverne lar seg fascinere av hverandres talent, noe som bidrar til respekt og tillit i et strategisk viktig område for begge land. I 25 år har Barentssamarbeidet involvert over 35 000 nordmenn og russere årlig i samarbeid over grensene.  

For folk i Finnmark er det et faktum at grensa til Russland ligger der. Så velger vi selv hvordan vi forholder oss til de som bor på den andre sida av grensa. Valget er å snakke sammen. Fordi isfront tjener ingen. Vi vet alle at det er mye vi kan være uenige med russerne om. Men alle tjener på at vi i det hele tatt har en aktiv dialog. 

Vi leverer et internasjonalt samarbeid som hele verden etterspør. I sommer presenterte vi Barentssamarbeidet i Brussel, sammen med svensker, finner, russere og EU-representanter i hopetall. Da var det ikke en nordmann, men EUs ambassadør for arktiske spørsmål som snakket fram vårt samarbeid over grensene i nord som den best fungerende modellen for internasjonalt samarbeid i Europa.  

Vi kan selvsagt levere mer nordfra. Vi må ha vilje og ambisjoner til å tenke stort. Det var vilje og ambisjoner som gjorde at Thorvald Stoltenberg tok initiativ til Kirkeneserklæringen for 25 år siden og med det la grunnlaget for et samarbeid med det mål å styrke dialogen, tilliten og kontakten mellom menneskene som bor i Barentsregionen. 

Det var et påfunn fra en norsk statsråd som gjorde at Norges, Russlands, Finlands og Sveriges utenriksministre signerte Kirkeneserklæringen. Den har gitt oss 25 år med samarbeid solid forankret i 14 fylker spredt over fire land. Vi kan være stolte over at vi faktisk snakker ganske godt sammen på tvers av grensene her nordpå. For vi har en del å komme med. Vi har neppe løsningen på alt. Men en god strategi. Derfor var EUs utenriks -og forsvarskomité på besøk i Bodø, Tromsø og Svalbard i august for å lære hva vi holder på med på toppen av Europa.

Vi bruker jubileer og oppmerksomhet fra Europa til å bygge ny dialog. Det gjorde vi i starten av september, da statssekretær fra UD, Audun Halvorsen, først møtte Murmansk-guvernør Kovtun for å feire 25 år med barentssamarbeid i Murmansk, så feiret 25-årsjubileet til generalkonsulatet i St Petersburg, og dagen etter møtte Russlands viseutenriksminister Titov. Møtet varte en time lenger enn planlagt, og viser at landene har mye å snakke om. Det gode utgangspunktet for møtet ble lagt med en positiv start i nord.

Senere i september møter Willy Ørnebakk guvernøren av Arkhangelsk, Igor Orlov. Uka etter møtes representanter fra Arkhangelsk og Murmansk igjen med både Ørnebakk og Vassvik. De skal blant annet snakke om hvordan en kan få regionale visumlettelser og hva som skal skje under Murmansk International Business Week i november. 

Aktiviteten som pågår bruker vi til å løfte dialogen på nasjonalt nivå. Akkurat det jobber Barentssekretariatet med. Vi sikter på å få utenriksministeren til å delta under russernes store Arktis-konferanse i Arkhangelsk, april 2019. I fjor møttes Børge Brende og Sergej Lavrov der.

La det ikke være tvil om at det pågår et aktivt samarbeid og tett dialog mellom de som bor i Barentsregionen. Vi utvikler infrastruktur, samarbeid og innovasjon.
I desember drar Barentssekretariatet med norsk oljeindustri til Murmansk for å se på mulig samarbeid med gigaprosjektet Novatek. Det kan gi 15 000 arbeidsplasser i den russiske byen i grenseland. Samtidig venter vi på båtene fra Kina. Det er liv og framtid i nord.

­­