– Det har aldri vært kjedelig å jobbe her, sier hun med et smil.

Margrethe startet i Barentssekretariatet allerede i 1996 (tre år etter sekretariatet først ble opprettet), og har siden den gang vært tett på utviklingen i nord og på hvordan sekretariatets mandat og rolle har utviklet seg i takt med samfunnsendringene. I dag er hun en av dem som holder oversikt over hele prosjektvirksomheten, med et særlig ansvar for kulturfeltet.

– Alle søknader kommer inn til meg først, før de fordeles videre til saksbehandlere innenfor de ulike innsatsområdene. I tillegg har jeg hovedansvar for kulturporteføljen – men vi jobber også mye på tvers av fagområder, og det er nettopp det som gjør dette til et dynamisk og levende arbeidsmiljø, forklarer hun.

Fra russisk litteratur til nordnorsk kulturliv

Margrethe har en faglig bakgrunn innen språkvitenskap og litteratur, med fordypning i russisk språk ved Universitetet i Bergen. Kirkenes ble det naturlige stedet å dra til da hun fikk sin første jobb etter studiene – i et lokalt konsulentselskap som bisto norske aktører med Russland-relaterte prosjekter. Etter hvert ble hun tilbudt jobb i Barentssekretariatet – en passende videreføring for en med språkfaglig bakgrunn og forståelse for regionens grenseoverskridende samarbeid.

– Jeg ønsket å jobbe med språk og Russland. Det var kanskje ikke det mest «matnyttige» valget på papiret rett etter studiene, men det var det jeg brant for. Og det har vist seg å være verdifullt på mange måter.

Prosjektene som gjør inntrykk

Gjennom årene har Margrethe vært involvert i utallige samarbeidsprosjekter. Og selv om det er mange høydepunkter fra "de gamle dager" med russisk samarbeid, er det fortsatt nye prosjekter som gjør inntrykk.

– Ungdomsprosjektene rører meg ofte mest. Det å se hvordan barn og unge møtes for første gang – kanskje litt skeptiske og usikre – og så utvikler det seg til ekte vennskap og tårevåte avskjeder. Når vi får høre at de holder kontakten lenge etterpå… det gjør noe med deg. Det minner meg om hvorfor vi gjør dette.

En kulturformidler og kunnskapsbank

Margrethe beskriver seg selv som en imøtekommende kollega som gjerne bistår andre. Men hun er også – ifølge flere – et levende minnearkiv for Barentssekretariatets historie og et viktig bindeledd i organisasjonens utvikling.

– Jeg har jo vært med lenge, og prøver å dele den erfaringen både med nye kollegaer og samarbeidspartnere utenfor. Det er fint å kjenne at det jeg har vært med på kan være til nytte for andre.

Hun er også en aktiv «kulturkonsument» og ildsjel – både i jobben og på fritiden.

– Jeg elsker kunst og kultur. Det motiverer meg å vite at vi bidrar til å skape nye kunstuttrykk her i nord. På fritiden er jeg blant annet leder for Sør-Varanger filmklubb, og jeg bruker mye tid på film, litteratur, teater og konserter.

Nylig fullførte hun Johan Harstads «Under brosteinen, stranden!» – en 1000-siders mursteinsroman hun beskriver som en stor leseopplevelse.

– Det var intenst, komplekst og vakkert skrevet – en prestasjon av en bok. Jeg har hatt lyst til å lese den lenge, og i sommer fikk jeg endelig tid. Den fikk meg til å tenke på hvordan mennesker – på tvers av tid, steder og livserfaring – likevel knyttes sammen av historier og opplevelser. Det treffer noe i meg, fordi det også er nettopp dette vi forsøker å bidra til gjennom prosjektene våre: å bygge forbindelser og forståelse mellom mennesker.

En karriere med dybde – og nordnorsk verdi

Hva ville Margrethe sagt til unge som vil inn i liknende arbeid?

– Følg lidenskapen din. Selv om det virker smalt eller lite «praktisk» i starten, kan det føre deg dit du vil. Da jeg studerte russisk, var det ikke mange som så det som et sikkert karrierevalg. Men det viste seg å være starten på et helt yrkesliv.

Og så legger hun til noe viktig:

– Vi snakker ofte om fraflytting og mangel på jobber i nord, men jeg har selv erfart at du virkelig får brukt kompetansen din her. I nord får du ofte mer ansvar og større rom for å vokse. Det kan være et fantastisk springbrett – både personlig og faglig.

Og en liten fun fact?

Margrethe var speider fra hun var sju til hun gikk ut av videregående.

– Kanskje er det speideren i meg som fortsatt trives med samarbeid, nye prosjekter og å finne veien i ukjent terreng, sier hun med et lurt smil.