Nordområdepolitikk – uten regional innflytelse?
Samtidig med framleggelsen av Statsbudsjettet 2011 presenterte regjeringen en rapport ”Nordområdesatsingen, status oktober 2010”. Rapporten redegjør for hvordan 1,2 milliarder skal brukes på Nordområdene. Regjeringen Stoltenberg skal ha ros for at de har tatt innover seg at Nordområdene er blitt viktigere for Norge. Dette gjelder på alle områder - økonomisk, utenrikspolitisk og sikkerhetspolitisk. Norges, og for øvrig også Russlands økonomiske tyngdepunkt flyttes nordover. Dette vil nødvendigvis kreve endret politisk fokus.
Derfor må ikke Nordområdesatsingen beskrives som et distriktspolitisk grep som ikke hadde vært nødvendig - vi kunne heller ha brukt pengene på Sørlandet. Eller i en utenrikspolitisk sjargong – vi kunne pøst mer penger inn i Afghanistan, fordi Norges viktigste sikkerhetspolitiske utfordringen ligger på slettene sør for Kabul. Det holder heller ikke med et kolonialt språk – ” ”vi legger til rette til beste for dem som bor i regionen” og ”spesielt Nord-Norge gis muligheter til ny økonomisk utvikling”(sitat Nordområdesatsingen status oktober 2010) En bedre infrastruktur og oljeberedskap i nord er like lite distriktspolitikk som den nye Svinesundbrua var det da den ble bygd.
Rapporten klarer ”selvsagt” å få med seg at Norge skal overta ledervervet i Barentsrådet i 2011, men man vet ikke at Troms ved fylkesrådsleder Pia Svensgaard leder Barentssamarbeidet på regionalt nivå. Det omfattende arbeidet som gjøres på regionalt nivå med utgangspunkt i Nord-Norge nevnes knapt. Mens utenriksministrene Sergey Lavrov og Carl Bildt under rådsmøtet i Murmansk i fjor høst framhevet det regionale nivås betydning, synes det som om det motsatte er tilfelle sett fra Oslo.
Det svakeste i statusrapporten er at den ikke får med seg den betydning det regionale nivå har i det internasjonale politiske samarbeidet i nord. Det regionale nivå i Nord-Norge med fylkeskommuner, kommuner, bedrifter og institusjoner er den viktigste driveren i et av de best fungerende multilaterale regionale samarbeidsprosjekt i Europa. På alle områder er det etablert samarbeidsavtaler, og prosjektene er i mange tilfeller multilaterale hvor også Finland og Sverige er deltagere gjennom forskjellige EU-programmer.
Den positive resonans som er skapt gjennom et omfattende og mangeårig folk til folk samarbeid og et sofistikert militært samarbeid mellom Russland og Norge skapte en klangbunn som var en av grunnene til at det var mulig å få til en delelinje avtale i Barents- og Polhavet. At det også er ressurser på begge sider av delelinjen skal heller ikke undervurderes. Da for vi heller leve med at kanskje den viktigste grenseavtalen Norge har framforhandlet noen gang hadde liten nyhetsinteresse i hovedstadspressen, og bare kom på tredjeplass i Dagsrevyens nyhetsbilde 15. september 2010. Alle skjønner jo at prinsessens samtaler med det hinsidige var det viktigste som skjedde denne datoen, noe som selvsagt må gjenspeiles i den statsbærende kanal.
Evnen til ikke å se det regionale nivås rolle kan se ut som et særnorsk fenomen. Det kommer ofte fram i offisielle sammenhenger hvor Norge og Russland møtes. Bakgrunnen for denne vegringen mot regional innflytelse kan allerede spores tilbake til selve etableringen av Barentssamarbeidet. Allerede på slutten av 80-tallet hadde nordnorske regionale og lokale politikere i samspill med næringsaktører og kulturarbeidere åpnet en dialog over den norsk-sovjetiske grensen. Forarbeidet var på mange måter gjort i nord. Når så daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg kunne presentere ideen om et Barentssamarbeid våren 1992 på Troms Arbeiderpartis årsmøte var dette et signal om at Norge ønsket å åpne det nye politiske vinduet som var satt inn i Nord-Europa etter Murens fall.
Det som er interessant er hvordan kretser i utenriksdepartementet og regjeringen var skeptisk. At både statsminister Gro Harlem Brundtland og president Boris Jeltsin ga sine utenriksministere Thorvald Stoltenberg og Andrey Koserev vide fullmakter til å framforhandle en regional samarbeidsavtale som inkluderte det nye Russland bare et år etter Sovjetunionens fall, er i seg selv oppsiktsvekkende og politisk framsynt av de to lands politiske ledere. På mange måter var etableringa av Barentssamarbeidet et ”politisk kupp” som nettopp kunne lykkes fordi det fantes god vilje og kløkt på begge sider i en ny uklar sikkerhetspolitisk situasjon.
Dersom vi som bor i Nord skal ha innflytelse må vi ta initiativet selv, og utvikle samarbeidsmodeller som er tilpasset både vårt ressursgrunnlag næringsstruktur. Vår modell må være å utvikle regionale arenaer på tvers av grensene. Det viktigste for Norge er å skape et bredt engasjement på bakken som sikrer framtidig regional innflytelse. Arktisk politikk kan bare lykkes når det skjer i samarbeid med menneskene som befolker de nordlige områdene. Svaret i Nord ligger i en balansert økonomisk utvikling i dialog med menneskene som bor der.