Russlands Kinesiske Utfordring.

Russland var den viktigste støttespiller i oppbyggingen av det kommunistiske Kina. Dette har totalt endret seg. I dag investerer Kina langt flere milliarder i de russiske grenseområdene enn hva Russland gjør selv.

Russland er verdens største land. Utfordringene de står overfor langs deres mer enn 10 000km lange landbaserte grense er formidable. Det være seg Schengens østlige grense eller uavklarte grenser i Kaukasus. Vår grense med Russland på 196km er på mange måter den enkleste grense for vår store nabo i øst. Vår yngste og Russlands eldste grense er en idyll sett i russisk kontekst.

Den mest utfordrende grense Russland har, er den 3645 km lange grensen med Kina. Ingen grense inneholder mer geopolitisk substans enn nettopp grenseområdene mellom Russland og Kina. Sibir utgjør 75% av Russland flateinnhold, men kun 25% av befolkningen bor i disse områdene. Vi snakker om en befolkning på 38 mill, som tilsvarer Polen, med den forskjell at landarealet er 40 ganger større. Dersom vi ser på den russiske befolkningen langs den kinesiske grense spesifikt er den på 6mill, mens det tilsvarende tallet på kinesisk side er 90mill. Dette demografiske faktum skaper nå politiske og økonomiske realiteter som ikke er enkle for makteliten i Kreml. Langs denne grense kan de framtidige geopolitiske maktstrukturer avgjøres. Her møter et ”europeisk” land et Kina med 1,4 milliarder mennesker, her møtes kristendommen og de østlige religionene.

Russland var den viktigste støttespiller i oppbyggingen av det kommunistiske Kina. Dette har totalt endret seg. I dag investerer Kina langt flere milliarder i de russiske grenseområdene enn hva Russland gjør selv. Tidligere sovjetiske fabrikker som produserte tanks er nå kjøpt opp av kinesere, og produksjonen av lastebiler går for fullt. Kina investerer i stor skala i de gamle ”russiske” områdene, som Kazakastan, Kirgisistan, ja til og med i Hviterussland. På kinesisk side setter de opp ortodokse kirker og byster av Puskin og Dostojevski. Kina erobrer det russiske markedet, mens Russland blir degradert til en råvareleverandør. På russisk side snakker folk om at du enten kan bli kulier for kineserne, eller gjestearbeidere i mandarinenes rike.

Russland som råvareleverandør er blitt deres svøpe. Mer en 60% prosent av Kinas import av trevirke kommer fra Russland, fordelt på 700 000 jernbanevogner som årlig krysser den russisk-kinesiske grense. Nye oljeledninger til en kostnad på mer enn 60 milliarder NOK er bygd og finansiert av kineserne. Her strømmer det årlig 15 mill tonn olje direkte til Kina. Tilsvarende mengde kommer i tillegg med tog over grensen til Kina. Denne ensidig fokus på salg av råvarer bidrar også til å svekke russisk innovasjon.

Men viktigere er at Russland nå tvinges til å ta politiske valg, om hvilken vei de skal orientere seg i sin utenrikspolitikk. Russland er økonomisk for svak til å representere et eget kraftsentrum. Den russiske filosofen Konstantin Leontiev skrev i 1891:”Russlands død kan komme fra to kanter, fra øst som et sverd fra et voksende Kina, eller som en frivillig sammensmelting i en paneuropeisk føderasjon”.

Politisk ligger ledelsen Kreml nærmere det kinesiske kommunistpartiet i deres felles mantra om stabilitet. Men Russlands beste mulighet for økonomisk utvikling og et sterkt sivilt samfunn ligger etter min mening i et utvidet samarbeid med et demokratisk Europa. Barentssamarbeidet må sees i slik sammenheng. Politisk og praktisk regionalt samarbeid er viktigere enn noen gang. Vi kan ikke ha en nasjonal politikk som reduserer eller hindrer mer grenseregionalt samarbeid. Da må det fra norsk side satses på logistikkløsninger på all områder, som også er tilpasset den forventede økningen i trafikken over grensen. Her har vi noe å lære fra den russisk-kinesiske grensen.

Rune Gjertin Rafaelsen
Sekretariatsleder