Det nye Russland - 20 år etter Sovjetunionens Fall

De siste tjue år med det nye Russland har for mange russere vært en periode med store forhåpninger, men ennå flere skuffelser. Det politiske lederskapet har ikke vært i stand til å gjennomføre tiltak fordi de ikke har forstått hvilket uføre Russland står overfor. Kronikk av Rune Rafaelsen
25 desember 1991 ble den røde sovjetfanen i Kreml senket for siste gang. Dette markerte slutten på Sovjetunionen. Mer enn 70 år med kommunisme var over. Sovjetunionen falt sammen to år etter at resten av de sovjetiske vasallstatene fikk sin frihet høsten 1989, og utviklingen i Russland tok andre veier enn de nye demokratiene i Europa. Det sovjetiske sammenbruddet var også et politisk og personlig drama mellom to ekstraordinære mennesker som avskydde hverandre. Maktkampen mellom Mikael Gorbatsjov og Boris Jeltsin er et viktig bakteppe for å forstå dannelsen av det nye Russland. Boris Jeltsin blir det nye Russlands sterke mann. Han satte i gang et omfattende program for privatisering av statlig eiendom. Resultatet ser vi nå 20 år etter. Russlands elite og oligarkene har kun hatt fokus på å fylle sine egne lommer. Verdier overføres i stor skala til vesten. Til dette har de fått god hjelp av vestlige rådgivere og selskap. De siste tjue år med det nye Russland har for mange russere vært en periode med store forhåpninger, men ennå flere skuffelser. Det politiske lederskapet har ikke vært i stand til å gjennomføre tiltak fordi de ikke har forstått hvilket uføre Russland står overfor. Russland har de siste 20 år hatt en reduksjon i sin befolkning som er katastrofal. De menneskelige resursene forvitrer på alle områder. Reduksjonen og sammensetningen i befolkningen truer Russlands mulighet for økonomisk utvikling og militær sikkerhet. På mange måter har Russland dessverre de samme utfordringene i dag, som de hadde for 20 år siden. Russlands økonomi er råvareavhengig og en stor del av befolkningen lever i fattigdom. Et hvert land har i disse dager utfordringer, men Russland som er et av verdens rikeste land på ressurser har utfordringer som de aldri burde ha hatt. Hvordan kan det ha seg at de sterke demokratiske vindene som blåste Sovjetunionen over ende i dag knapt har vært synlig. Hvordan har det vært mulig at gamle trekk fra Sovjetstaten mer eller mindre kommer til syne i dagens Russland? Svarene er ikke enkle, men finnes i noen av særtrekkene i russisk historie. På samme måte som det kommunistiske kuppet i 1917 ikke fjernet alle trekkene fra tsarstaten, er dagens Russland ikke fri for sovjetiske karaktertrekk. Lenin og hans medhjelpere beholdt i stor grad tsarens fengsel og justisvesen. Leirene i Sibir var ikke kommunistiske oppfinnelser, det hadde Stalin erfart. På mange måter bruker Putinregimet i dag estetiske utrykk fra Sovjettida for å legitimere sin maktbasis. Vladimir Putin mente alvor da han i 2000 sa at oppløsningen av Sovjetunionen var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre. Har Russland utviklet seg til et reelt demokrati? De første tjue årene med Russland kan gi noen svar. Politisk er nå Russland demokratisk i den forstand at frie valg gjennomføres. Da Vladimir Putin ble valgt til president i 2000 endret Russland seg fra å være en stat uten styring, til å bli en sterk sentralisert stat på alle samfunnsområder. Store deler av presse og media er nå under maktas kontroll. Men Putin har klart å gi Russland en viss forutsigbarhet og økonomisk vekst basert på eksport av råvarer. Alle kan nå bli president i Russland så lenge de avtaler dette med Putin på forhånd. Da Putin utpekte Dimitrij Medvedev til president i 2008 var linjen lagt. Den nye presidenten har snakket om modernisering, men har vist seg totalt handlingslammet. På internasjonale statistikker over korrupsjon faller Russlands troverdighet. Dumavalget 4.desember i år gir derimot grunn til optimisme. Valget var styrt og karikert, og dette skapte sunne demokratiske reaksjoner i den russiske befolkningen. De tok til gatene, og viste forakt for hvordan valget ble gjennomført. Et viktig trekk er at det var unge velutdannede mennesker som stod i fremste rekke under demonstrasjonene. Kanskje er dette et signal om at Russland vil bevege seg i demokratisk retning. Forente Russland vant valget, men ripene i lakken er dype. Fremdeles vil Dumaen være et redskap for presidenten. Dersom Vladimir Putin blir gjenvalgt som Russlands president 4.mars 2012 representerer dette ingen fornyelse av russisk politikk. Vil det være mulig, og ønsker president Putin å reformere Russland fra å ha en råvarebasert økonomi til å få et moderne kunnskapsorientert samfunn med differensiert verdiskapning? Etter 20 år med det nye Russland tar folk nå til gatene. Valget 4.mars er ikke lenger en parademarsj for Putin. Russland vil ikke markere 20 års jubileet på en storstilt måte. Til det er resultatene ikke i samsvar med forhåpningene. Reaksjonene etter Dumavalget 4. desember og at Russland nå blir medlem av WTO er signaler på at landet utvikler seg i en positiv retning. For Norge faller opprettelsen av det nye Russland sammen med oppstarten på en ny norsk Nordområdepolitikk. Norges bidrag i jubileumsåret må være mer Barentssamarbeid, og å styrke relasjonene til det sivile samfunn på begge sider av grensene.