Barentsregionen

Samarbeidet i Barentsregionen ble lansert i 1993 i Kirkenes, Norge. Regionen består av tretten fylker eller lignende subregionale enheter i Norge, Russland, Finland og Sverige.

Barentssamarbeidet fremmer folk-til-folk-kontakt og økonomisk utvikling og skaper dermed gode forhold for interregional utveksling på mange ulike felt; f.eks innen, kultur, urfolk, utdanning, ungdom, handel, informasjon, miljø, helse og transport. Barentssamarbeidet er å anse som en integrert del av arbeidet rundt å skape et stabilt, demokratisk og velstående Europa.

Barentsregionen er med sitt kulturelle mangfold et hav av muligheter for forskere, gründere, pionerer og oppdagere. I det 21. århundre, er fortsatt den nordlige sjørute og snarveien til Asia en utfordring og visjon for Europa og Barentssamarbeidet.

Om lag 5,5 millioner mennesker bor i Barentsregionen. Befolkningstettheten er i gjennomsnitt kun 3,5 innbyggere per kvadratkilometer. Dette varierer fra 0,3 i Nenets til 8 innbyggere i Uleåborg. Den største byen i Barensregionen er Arkhangelsk (Russland) med sine 350.000 innbyggere.

Brorparten av Barentsregionen ligger i den tempererte bartre sonen "Taiga", mens den skandinaviske fjellkjeden, de nordlige deler av Kolahalvøya, Nenets-området og Novaja Zemlja er en del av den arktiske tundraen. En plassering hovedsakelig nord for polarsirkelen gir en periode med eksotisk midnattssol, men også de lange og mørke polarnetterne.

Barentsregionens areal er 1.755.800 kvadratkilometer. Regionen er preget av sitt tøffe klima og lange avstander. Men ingen annen del av Europa, og faktisk få andre steder på jorden, er like rik på skog, fisk, mineraler, olje og gass. Foruten slike naturressurser, har man i Barentsregionen en dyktig arbeidsstyrke og utgjør en viktig møteplass mellom EU og Russland.

Barentsregionen består av de 13 følgende regionene, som også er medlemmer av Barents Regions Råd.

Norge: Finnmark, Troms og Nordland
Russland: Murmansk, Arkhangelsk, Nenets, Komi og Karelen
Finland: Lappland, Uleåborg og Kainuu
Sverige: Norbotten og Västerbotten

Historien om Barentssamarbeidet
Barentssamarbeidet, eller det Barents Euro-Arktiske samarbeidet, og det mellomstatlige samarbeidet i regionen som sådan, ble formalisert når utenriksministrene fra Norge, Russland, Finland og Sverige, samt representanter fra Danmark, Island og Europakommisjonen signerte kirkenesdeklarasjonen 11 januar 1993. 

The Council was established as a forum to promote interregional contacts in the northernmost parts of Norway, Russia, Finland and Sweden. On the same occasion, representatives of the member regions, governors and their equivalents, together with representatives of the indigenous peoples, signed a protocol of cooperation that established the Barents Euro-Arctic Council, with the objective of working together to promote the development of the Barents Region.

Mål og Visjon

I dag, nå som det foregår desentralisering og regionalisering i de fleste europeiske land, blir det initiert en styrking eller opprettelse av nye regionale strukturer. Det forventes at denne prosessen vil bringe politiske og administrative strukturer nærmere borgerne og dermed være med på å forbedre de demokratiske funksjoner av samfunnet.

Mye er oppnådd iløpet av de ti årene med Barentssamarbeid. Det er et unikt prosjekt som bekrefter verdien av et nært mellomstatlig samspill, samt et interregionalt og folk-til-folk-samarbeid. Barentssamarbeidet har også vist seg å være en viktig ramme for å styrke og utvikle den nordlige dimensjonen av EUs politikk og samhandling med Canada, Japan og USA samt andre arktiske strøk lengst nord i Europa.

Visjonen til Barentssamarbeidet er å bedre levekårene, å oppmuntre til bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, og dermed også bidra til stabilitet, større fokus på miljøet og en fredelig utvikling av Nord-Europa. Disse målene kan bare nås gjennom kontinuerlig og mangfoldig innsats i et bredt spekter av områder, som spenner fra generell sikkerhet, miljøhensyn og økonomisk utvikling av den menneskelige dimensjonen.