Barentsregionen

Barents Region

Samarbeidet i Barentsregionen ble lansert i 1993 i Kirkenes. Regionen består av fjorten fylker eller lignende subregionale enheter i Norge, Russland, Finland og Sverige.

Barentssamarbeidet fremmer folk-til-folk-kontakt og økonomisk utvikling, og skaper dermed gode forhold for interregional utveksling innen f.eks kultur, urfolk, utdanning, ungdom, handel, informasjon, miljø, helse og transport. Barentssamarbeidet er å anse som en integrert del av arbeidet rundt å skape et stabilt, demokratisk og velstående Europa.

Barentsregionen representerer med sitt kulturelle mangfold et hav av muligheter for forskere, gründere, pionerer og oppdagere. I det 21. århundre diskuteres fortsatt den nordlige sjørute, og snarveien til Asia, hyppig innen Barentssamarbeidet.

Det bor ca 5,5 millioner mennesker i Barentsregionen, med en befolkningstetthet på i gjennomsnitt kun 3,5 innbyggere per kvadratkilometer. Dette varierer fra 0,3 i Nenets til 8 innbyggere i Uleåborg. Den største byen i Barensregionen er Arkhangelsk (Russland) med sine 350.000 innbyggere.

Brorparten av Barentsregionen ligger i den tempererte bartre-sonen "Taiga", mens den skandinaviske fjellkjeden, de nordlige deler av Kolahalvøya, Nenets-området og Novaja Zemlja er en del av den arktiske tundraen. En plassering hovedsakelig nord for polarsirkelen gir en periode med eksotisk midnattssol, men også med lange og mørke polarnetter.

Barentsregionens areal er 1.755.800 kvadratkilometer. Regionen er preget av et tøft klima og lange avstander. Men ingen annen del av Europa, og faktisk få andre steder på jorden, er rikere på skog, fisk, mineraler, olje og gass. Foruten slike naturressurser byr Barentsregionen på en dyktig arbeidsstyrke og utgjør en viktig møteplass mellom EU og Russland.

Barentsregionen består av de 14 følgende regionene, som også er medlemmer av Barents Regionråd:

Norge: Finnmark, Troms og Nordland
Russland: Murmansk, Arkhangelsk, Nenets, Komi og Karelen
Finland: Lappland, Uleåborg, Norra Karelen og Kainuu
Sverige: Norbotten og Västerbotten

Historien om Barentssamarbeidet
Barentssamarbeidet, eller det Barents Euro-Arktiske samarbeidet, og det mellomstatlige samarbeidet i regionen som sådan, ble formalisert når utenriksministrene fra Norge, Russland, Finland og Sverige, samt representanter fra Danmark, Island og Europakommisjonen signerte kirkenesdeklarasjonen 11 januar 1993. 

Barentsrådet ble etablert som et forum hvor man skulle fremme interregional kontakt i de nordligste delene av Norge, Russland, Finland og Sverige. Representanter fra medlemsregionene, guvernører og representanter for urfolksgrupper signerte den samme protokollen om samarbeid som etablerte den Euro-Arktiske Barentsregionen. Et felles mål for alle var å arbeide sammen for å fremme utviklingen i Barentsregionen

Mål og Visjon
I dag, nå som det foregår desentralisering og regionalisering i de fleste europeiske land, blir det initiert en styrking eller opprettelse av nye regionale strukturer. Det forventes at denne prosessen vil bringe politiske og administrative strukturer nærmere borgerne og dermed være med på å forbedre de demokratiske funksjoner av samfunnet.

Mye er oppnådd iløpet av de ti årene med Barentssamarbeid. Det er et unikt prosjekt som bekrefter verdien av et nært mellomstatlig samspill, samt et interregionalt og folk-til-folk-samarbeid. Barentssamarbeidet har også vist seg å være en viktig ramme for å styrke og utvikle den nordlige dimensjonen av EUs politikk og samhandling med Canada, Japan og USA samt andre arktiske strøk lengst nord i Europa.

Visjonen til Barentssamarbeidet er å bedre levekårene, å oppmuntre til bærekraftig økonomisk og sosial utvikling, og dermed også bidra til stabilitet, større fokus på miljøet og en fredelig utvikling av Nord-Europa. Disse målene kan bare nås gjennom kontinuerlig og mangfoldig innsats i et bredt spekter av områder, som spenner fra generell sikkerhet, miljøhensyn og økonomisk utvikling av den menneskelige dimensjonen.