Solidaritet uten grenser

Det er nå over 25 år siden at to busser med norske miljøengasjerte ungdommer krysset grensen til det som da var Sovjetunionen. Unionen var på randen av sammenbrudd, og man hadde nå startet en åpenhetsprosess og restrukturering, den såkalte glasnost og perestrojka. Dette foregikk også i vårt eget nærområde langs den norsk-russiske grensen, en av verdens kanskje mest militariserte områder på denne tiden.

Busspassasjerene var en løst sammensatt gjeng fra Natur og Ungdom som skulle delta på en freds og miljøfestival i Murmansk. Dette var de første vestlige miljøvernerne på Kolahalvøya. Med på turen var også Yngvild Lorentzen, nåværende Leder for Internasjonal prosjektavdeling i Naturvernforbundet. Hun har fulgt med på situasjonen siden, og sier at det er viktig at man har vært med på å skape en bevegelse, selv om det ikke har blitt en bred folkebevegelse. Mennesker ser at man kan gjøre en forskjell selv, og man tørre å være en kritisk stemme i samfunnet. Her har samarbeidet lyktes, selv om de russiske miljøbevegelsene ennå er små, tør de snakke makten rett imot. Noen ganger skaper dette også resultater.

Samarbeidet mellom Natur og Ungdom og russiske miljøaktivister på Kolahalvøya fortsatte utover begynnelsen av 1990-tallet. Natur og Ungdoms engasjement var ikke bare rettet mot miljøaktivisme, men har tradisjonelt sett, og er ennå sterkt rettet mot organisasjonsutvikling og et fokus på at man skal utvikle en sterk miljøbevegelse lokalt. Samtidig som at den russiske økonomien gjennomgikk en krise på slutten av 1990-tallet, nådde man også et famlende punkt i miljøfokuset. Det var nå det virkelig gjaldt, men situasjonen var alt fra enkel. I årene 1999 og 2000 fikk man på mange måter fornyet samarbeidet med ny giv, og man startet opp samarbeidsavtaler med det som nå er de russiske søsterorganisasjonene PiM (Murmansk) og Aetas (Arkhangelsk).

En av aktivistene i dagens Aetas, Nadya Inieva, har en høyereutdanning i Nord-Europastudier og er evig glad for de mulighetene Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt har gitt henne. Hun har fått muligheten til å bli kjent med Skandinavia, og hun har især likt sjansen dette har gitt henne til å lære mer om hvordan man driver miljøaktivisme i Norge. Men ikke minst roser hun den spesielle gjensidigheten i samarbeidet.

Mange av dagens prosjekter baserer seg på en ensidig utnyttelse, hvor giver ofte glemmer selv å få et utbytte av prosjektet. I Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt er dette annerledes, her har vi en gjensidig nytte hvor vi deler våre ideer og erfaringer (Nadya Inieva). 

Russlandsprosjektet vokste med tiden, og det ble til at to fastansatte jobbet med prosjektet fra kontoret i Oslo. Hovedfokuset er på tross av dette, ennå på samarbeidet mellom lokallagene i Nord-Norge og de russiske partnerne, et fokus som har vært med fra starten. Selve miljøengasjementet begynte rundt de fatale industriforurensningene på Kolahalvøya - «Dødsskyen fra Kola» og fra de både potensielle og faktiske atomforurensningene som truet regionen. Kampen mot Atomkraft har hele tiden stått sterkt i samarbeidet, og det har bydd på utfordringer samtidig som at det har virket samlende for partene.

Det politiske klimaet i Russland har ikke alltid tillat en debatt rundt landets atomindustri, og med landets innstramninger av lovverket ovenfor NGOer den siste tiden, har dette bidratt til ytterligere utfordringer for begge parter. Men det er også her man har knyttet en ekstra kontakt. Solidaritet med våre med-aktivister er meget viktig forklarer Oskar Njaa, tidligere Energimedarbeider for Russlandsprosjektet og nå fast medlem av Natur og Ungdoms Russlandsutvalg. Han forklarer videre at det felleskapet organisasjonene føler seg imellom, ikke bare er gunstig med tanke på kulturutveksling og mellommenneskelig forståelse, men at solidaritet på kryss og tvers av grensen er hele kjernen i sammarbeidsprosjektet. Når det stormer som verst i Norge er våre russiske venner der for oss, og vica versa- Det er det vi jobber for, og vi er svært takknemlige for at de gjør den jobben de gjør.  

Det er åpenbart at det miljøet vi og våre russiske kollegaer kjemper for å redde er ett og samme. Solidaritetsaksjoner og støtteerklæringer fra Øst varmer enhver aktivist i Natur og Ungdom. Særlig når man for eksempel sitter i regn og kulde, lenket fast til en gravemaskin for å redde en fjord fra noe så bakstreversk og miljøskadelig som dumping av miljøgifter fra gruvedrift. (Oskar Njaa). 

Alexei Zakharenko, lederen av Pim, kan ikke annet enn å være enig med Oskar, han forklarer følgende; Jeg tror at uansett hva du gjør er det viktig å vite at du er støttet av andre mennesker, å vite at du ikke er alene. Og som Nadya sier, deler vi den erfaringen vi har, og dermed lære vi av hverandre. Miljø har ikke grenser, vi er dermed nødt til å jobbe med andre. Russland-prosjektet hjelper oss med dette.

Bortsett fra kampen mot atomkraft, har man også hatt en rekke samarbeidsprosjekter på alle slags saker, fra resirkulering til batteri-innsamling, fra skogplanting til fornybarenergi og klima. Natur og Ungdom har samtidig hatt et høyt fokus på organisasjonsutvikling, og har som hovedmål i prosjektet at det skal eksistere uavhengige og demokratiske miljøvernsorganisasjoner for ungdom i Russland. Har dette vært vellykket?

I 2013 fikk Natur og Ungdom gjennomført en uavhengig evaluering av Russlandsprosjektet, for å se hvor vellykket prosjektet hadde vært. Evalueringen ble gjennomført av Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR) og er ikke utelukkende positiv. Evalueringen viser at Natur og Ungdoms russiske partneres eksistens er utelukkende avhengig av den støtten de får fra Natur og Ungdom, men at organisasjonene samtidig har dratt nytte av opplæringen de har fått, og er dermed blitt både teknisk og organisatorisk uavhengig fra NU.

Hovedkonklusjonen til NIBRs rapport er at Russlandsprosjektet er en svært kostnadseffektiv måte for ungdom å samarbeide på tvers av grensen på. Det kan vi si at vi liker. 

Mer fra Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt, se:
Blogg
Facebook

­­